”Ondskan” er en svensk drama film utgitt i 2003. Filmen er regissert av Mikael Håfström og er basert på Jan Guillou sin semi-selvbiografiske roman som bærer samme navn. Handlingen utspiller seg hovedsakelig på en privat internatskole utenfor Stockholm sent på 50-tallet, med institusjonalisert vold som hovedtema.
Handlingsreferat
Erik Ponti, en 15 år gammel gutt bor i Stockholm sammen med moren og stefaren som benytter seg av hver eneste mulighet for å straffe Erik med pisking. Moren ignorerer mishandlingen og spiller på pianoet deres med et fortvilt ansikt. Erik blir utvist fra skolen da han har mishandlet en annen elev i en slåsskamp. Her blir Erik omtalt som ”ondskapen i sin reneste form”. I et forsøk på å redde Erik sin videre skolegang, så selger moren vekk noe av arvegodset sitt for å sende Erik til en privat internatskole.
Erik bestemmer seg for å avstå sine voldelige tendenser når han ankommer internatskolen, men dette viser seg å være vanskelig da vold mellom elever ikke bare er godtatt, men også oppfordret av de ansatte. Når Erik nekter å godta en straff gitt til ham av to elevrådselever, så blir han og hans romkamerat, Pierre, et mål for intens mobbing. Erik blir tatt for å ha hatt et seksuelt forhold med Marja, en finsk kjøkkenvertinne, men unngår likevel utvisning når han kontakter familieadvokaten deres og truer med å offentliggjøre vanskjøtselen av skolen.
Når Erik kommer hjem oppdager han at også moren har blitt mishandlet av stefaren, dette motiverer han til å gjøre et endelig oppgjør med stefaren. Filmen slutter med en forsoning av vennskapet mellom han og Pierre, og vi får høre om Erik sine planer om å bli en advokat.
Hovedpersoner
Erik Ponti presenteres som hovedrollen i filmen. På tross av hans stadig voldelig oppførsel, så er hans iherdige jakt på rettferdighet likevel nok til å fortjene seerens sympati.
Pierre Tanguy er romkameraten til Erik, og deres vennskap etableres raskt. Han beskrives av Silverhielm som ”en bra gutt”, ”skarp” men ”ikke en atlettype”. I løpet av filmen pines han i et forsøk på å knekke Erik.
Da vi først møter Otto Silverhielm virker han som en hensynsfull og høflig ordfører i elevrådet. Men i kompani av Gustaf Dalén avdukes hans langt mer sadistiske side, og han ender til slutt opp som Erik sin erkerival.
Tema
Vold og undertrykkelse er de mest sentrale temaene i filmen. Allerede i den første scenen blir disse temaene stadfestet da Erik blir mishandlet av stefaren sin. Familierelasjoner settes også i spørsmål, ikke bare gjennom stefaren sin mishandling, men også gjennom morens passivitet. Samtidig fremmer filmen ideen om at vold er opplært, da Erik er voldelig mot andre, slik stefaren er mot han.
Filmen fremmer ikke bare det faktum at vold var en del av dagliglivet til mange barn på denne tiden, den setter også spørsmål ved om noe av denne volden faktisk var rettferdiggjort. Skal man alltid prøve å løse konflikter gjennom passiv motstand, eller er vold akseptabelt i enkelte tilfeller? Filmen gir på ingen måte et direkte svar på dette spørsmålet, men måten konfliktene løses på kan kanskje gi et hint til det budskapet regissøren ønsker å fremme.
Det er naturlig å tro at konfliktene til slutt vil løses via passiv motstand. Erik uttrykker gjentatte ganger at motstand i form av vold vil føre til utvisning, og dermed slutten på hans akademiske karriere. Samtidig minner Pierre, Erik sin venn, ham ofte på hvordan det er best å holde seg lavt for å unngå trøbbel – han mener altså det er bedre å akseptere undertrykkelsen i frykt for volden man oppnår ved å gjøre motstand.
På tross av dette mantraet, så løses ironisk nok ingen av hovedkonfliktenekonfliktene seg gjennom Erik sin fredelige protest, men i stedet ved hjelp av vold – den samme volden han i begynnelsen så inderlig ønsket å unngå. Med dette tror jeg regissøren prøver å formidle at i en den situasjonen Erik er i, så er vold nærmest uunngåelig. Han stiller heller spørsmålet om når vold er rettferdiggjort.
Anslag og konflikter
Den første scenen introduserer allerede en av de to store konfliktene i filmen. Erik blir fiket til av stefaren for å ha mistet kniven på gulvet ved spisebordet og han forteller at de skal ”snakkes etter maten”. I scenen etter blir det raskt klart at ”samtalen” her ikke er annet enn juling. Det etableres tidlig en konflikt mellom stefaren og Erik, hvor stefaren bruker mishandling som straff for Erik sine ”feil”, og som en form for nedrykking. Selv om man ser denne konflikten i liten grad utspille seg direkte foran kameraet, så ser vi likevel stadig referanser til konflikten. Denne konflikten står sannsynligvis også Erik nærmest til hjertet, da han i begynnelsen sier ”han har holdt på så lenge jeg kan huske.” Denne konflikten vekker interesse for seeren, og hekter oss på handlingen.
I tillegg til konflikten i forholdet mellom Erik og stefaren, så utvikles det også en konflikt mellom Erik og fjerdeklasseelevene Silverielm og Dalén. Disse elevene er med i skolerådet, og styrer resten av skolen med jernhånd. Når Erik nekter å adlyde dem, så begynner mobbingen. Det er denne konflikten som filmen høyest grad vektlegger.
Komplikasjon og opptrappingen
Mobbingen trappes gradvis opp gjennom filmen. Når Silverielm og Dalén forstår at Erik vil vise motstand uansett hva de gjør, så går de heller for hans eneste kamerat, Pierre. Han blir nødt til å strippe naken og blir truet med sigarettstumper på brystet. På tross av at Erik forsvarer Pierre, så blir han ut utfordret til kamp i ”firkanten”. Erik blir i tillegg overfalt av fjerdeklassinger, han blir bundet til bakken og får kokende og kalt vann helt over seg. Da Marja så finner ham, nærmer spenningskurven toppen i filmen.
Klimaks og resolusjon
Filmen når flere høydepunkter, da det er en rekke konflikter som må løses. Etter at Erik finner ut at Pierre har forlatt skolen, så utfordrer han Dalén og en annen fjerdeklassing til kamp i ”firkanten”. Selv om han er overmannet, så klarer han likevel å slå dem begge ut. Samtidig kan også konfrontasjonen i rektoren sitt kontor virke som et annet klimaks. Her for han tilbake muligheten til å fortsette studiet, samtidig som han får tilbake brevet fra Marja, hans elsker.
Konfrontasjonen med stefaren fungerer som en resolusjon på filmen. Erik er ikke lenger underlegen stefaren, og med det motet han utviklet på internatskolen så har han endelig muligheten til å stå opp mot han og hans mors undertrykkelse. Forholdet mellom Erik og stefaren fungerer på mange måter som en rammefortelling. Når forholdet introduseres, fungerer det både som smaksetter for resten av filmen, men også som et frampek mot den elendigheten Erik senere må lide. Filmen rammes dermed inn og lager en sirkelkomposisjon.
Synsvinkel
Gjennom filmen er det tydelig at Erik er karakteren seeren skal identifisere seg med. Han fungerer som en særdeles menneskelig protagonist, hvis ikke en antihelt. Selv om han gjør mye som kan ansees som uhederlig, så er disse handlingene oftest motivert av rettferdighet. Erik opplever sterk undertrykkelse, både gjennom forholdet med stefaren, men ikke minst i konflikten med elevene fra elevrådet. Volden Erik selv utøver anses derfor i de fleste tilfellene som rettferdiggjort.
Erik sin fortelling ender nesten som en tragedie, men hans stadige motstand mot undertrykkelsen gjør at filmen likevel får en (delvis) lykkelig slutt. Erik er på mange måter et prakteksemplar på en person som faktisk tørr å gjøre motstand mot urettferdighet. I den virkelige verden ser vi altfor ofte eksempler på det motsatte. Mennesker bøyer seg og godtar undertrykkelse i frykt av negative konsekvenser. På denne måten skaper regissøren kvaliteter i Erik vi som seere kan relatere til og ønsker i oss selv.
Filmatiske virkemidler
Ved bruk av bildesnitt skaper regissøren en sterk dramatisk stemning i noen av de mer intense scenene. Et godt eksempel på dette er da moren til Erik spiller piano da han først blir pisket. Vi ser først et totalt bilde av moren, men da spillingen begynner zoomer og tilter bildet inn på hendene helt til utsnittet er ultranært. De nervøse trykkene på tangentene minner seeren om moren sitt ubehag.
Lydsporet blir også kreativt brukt i løpet av filmen. I begynnelsen hører vi at morens pianospill overdøver slagene fra stefaren, noe som gjenspeiler naiviteten og underdanigheten moren uttrykker ved i ikke gripe inn i mishandlingen. Lyden fra slagene siger så over til neste scene, hvor Erik er den som mishandler en annen gutt.
Et lignende eksempel finner vi igjen ikke lenge etter. Når Erik har vært hos rektoren og blitt utvist fra den første skolen, så hører vi et stykke aggressiv klassisk musikk som reflekterer den dramatikken som har utspilt seg.
I likhet med lyd, så blir lys og farger også brukt for å fremhever følelsene filmene prøver å vekke. Når Erik først ankommer internatskolen, så ser vi en flott og sprudlende skole full av glade elever. Skolen bader i et rikt ettermiddags-lys, noe som skaper en nesten idyllisk stemning. Denne framstillingen er likevel bare en fasade. Sakte men sikkert faller fasaden sammen når den langt mer sadistiske siden av skolen avdekkes. Denne idylliske stemningen står i stor kontrast til de kalde, mørke scenen vi møter senere i filmen.
På lik måte er det også gjort et bevisst valg av fargebruken. I scener hvor Erik er lykkelig eller føler trygghet ser vi et sterkt fargespill, med lyse mettede farger. Eksempler på dette er både møtene med Marja og scenene i svømmehallen. På den andre siden bader ”negative” scener i dystre farger og skygger. Et prakteksemplar på dette er sekvensene hvor Erik blir mishandlet av stefaren.
Vurdering
Filmen presenterer en voldelig og urettferdig tilværelse på en svensk internatskole. Vi blir fortalt en fangende historie om en gutt som på tross av hans uheldige situasjon klarer å stå imot bagatelliseringen og pinen han blir møtt med. Gjennom filmen blir vi kjent med en rekke voksne temaer; i tillegg til familievold og vold mot likemenn, så er også forbudt kjærlighet og vennskap sentrale temaer. Mishandlingen presenteres i sin helhet. Vi ser blodige ansikter, oppkast og avføring, begynnelsen av en sex-scene, og noe som nærmest likner tortur. På grunn av dette vil filmen definitivt være egnet for ungdom eller voksne.
Selv mener jeg dette er en veldig god film. Fortellingskurven var presentert på en engasjerende måte, og vi får et innblikk i realistiske og foranderlige karakterer som agerer basert på egne motiv. I tillegg til å fungere som et utmerket drama, så vekker filmen diskusjon rundt tilstedeværelsen av vold og maktmisbruk i samfunnet.
Oscar Gregeborn
MIK
Oscar sin søppelkasse 